USA har samlet markedsliberale, kapitalistiske land i en maktblokk under sin ledelse og forsøker å utvide dette globalt.

Da Representantenes hus i USA til slutt vedtok pakken med over 670 milliarder kroner i militærhjelp til Ukraina forrige lørdag, feiret demokratene og viftet med ukrainske flagg. Men dette lenge utsatte vedtaket innebærer mye mer enn støtte til Ukraina. Tre andre vedtak ble også fattet. De ga militærhjelp til nesten 290 milliarder kroner til Israel og over 80 milliarder til sine allierte i Sør-Asia, hovedsakelig Taiwan, og absurd nok, forbød TikTok med mindre det selges av sine kinesiske eiere.

Financial Times’ spaltist Gideon Rachman gir en klar forklaring på hvordan vestlige liberale tolker vedtakene. «Sammen gir de et tydelig bilde av hvordan Amerika – og deres nøkkelallierte i Europa – nå forstår verden» skriver han. Intensjonen bak alle disse pengene er å slå tilbake mot fire land som general Chris Cavoli, leder av amerikanske styrker i Europa, beskriver som «Aksen av motstandere», Russland, Kina, Iran og Nord-Korea.

Dette involverer ikke bare NATO, men også Japan, Sør-Korea og Australia. Som Rachman forklarer: Den vestlige alliansen er nå i realiteten et globalt nettverk av stater som ser seg selv engasjert i en rekke sammenkoblede regionale kamper. Russland er hovedmotstanderen i Europa. Iran er den mest forstyrrende makta i Midt-Østen. Nord-Korea er en konstant fare i Asia. Kinas oppførsel og retorikk blir stadig mer aggressiv, og landet har tilgang på ressurser som ikke Moskva eller Teheran har.

Så hva er det egentlig denne Aksen av motstandere truer? Svaret er: Den kjente verdensorden som USA konstruerte etter andre verdenskrig. USA samlet markedsliberale, kapitalistiske land i en maktblokk under sin ledelse og har siden Sovjetunionens kollaps i 1989-91, forsøkt å utvide dette globalt. Det er så visst sant at både den kinesiske presidenten Xi Jinping og Russlands Vladimir Putin står i opposisjon til denne USA-dominerte ordenen. De forsøker å beskrive sine alternativer som «multipolare» - et internasjonalt system uten senter eller makt-hegemoni. Den fengslede russiske marxisten Boris Kagarlitsky har skrevet en kritikk av denne «multipolariteten», som han beskriver som en alles krig mot alle.

I virkeligheten er Kina og Russland i ferd med å bli ledere av en rivaliserende imperialistisk blokk. 

Det er også sant at den amerikanskdominerte verdensorden er i vanskeligheter, delvis forårsaket av at USA nå møter en kraftfull utfordrer i nettopp Kina. Men dette kommer også av at den vestlige blokken mister legitimitet. De vestlige imperialistmaktenes støtte til Israels slakting av befolkningen i Gaza, har eksponert falskheten i deres påståtte moralske overlegenhet. Kongressens vedtak er i realiteten et svar på imperialistiske krefters behov. Med dette legitimerer de ikke bare krigføring, men tar skjeen i egen hånd.

Man kunne kalle dette «krigsliberalisme». Det inkluderer ikke bare militære midler, som for eksempel en avtale om tettere sikkerhetssamarbeid mellom USA og Japan, eller samarbeid mellom USA, England og Frankrike om å forvare Israel mot Iranske missiler og droner. USA og EU ta nå i bruk stadig flere proteksjonistiske virkemidler mot kinesisk eksport og investeringer.

Rachman peker helt riktig på at Joe Biden ikke aktivt søker krig. «Washington strever også med hvordan de kan avskrekke uten selv å bli direkte involvert i en krig med landene i Aksen av motstandere. I praksis betyr dette ofte å hjelpe amerikanske frontlinjeallierte militært og samtidig forsøke å begrense deres krigshandlinger.» Et eksempel på det er de tilsynelatende vellykkede fremstøtene USA har gjort for å stagge Israel fra å respondere på det iranske bombeangrepet på en måte som kunne ha provosert fram en fullskala krig. Men å øke den militære tilstedeværelsen innebærer en enorm risiko, særlig i Ukraina. Krigen der kan lett blusse opp og bli enda mer dødelig ettersom muligheten for ukrainsk kollaps oppmuntrer begge sider til å ta sjanser. Biden og han allierte gambler med hele planetens framtid.

Ytre høyre fortsetter sin framgang internasjonalt. Javier Milei, «libertarianeren» som er ny president i Argentina, er ikke bare forkjemper for en brutal, nyliberal økonomisk politikk, han unnskylder også det morderiske militærdiktaturet som satt ved makten mellom 1976 og 1983. En annen ytre høyre-leder, Narendra Modi, går for gjenvalg i India. Giorgia Meloni, Italias fascistiske statsminister, forsøker å forandre grunnloven og samle mer makt i egne hender. Geert Wilders kan ha blitt forhindret fra å bli statsminister i Nederland, men hans «Frihetsparti» (PVV) ble største parti med 24 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i november. De store fascistpartiene i Tyskland og Frankrike, henholdsvis Alternative für Deutschland (AfD) og Rassemblement National (RN), håper på like sterke resultater i valget til Europa-parlamentet, og bygge videre på sine seire i nasjonale og lokale valg.

Innenfor tradisjonelle høyrepartier, finner vi Suella Braverman fra det britiske konservative partiet, Friedrich Merz fra det tyske CDU og deres likesinnede som tuter på med ytterliggående høyrepolitikk og som virkelig er i slaget. I Europa kan moderate høyrekrefter komme til i stadig større grad å søke parlamentarisk støtte fra ytre høyre. Samtidig ser vi i det amerikanske presidentvalget at Donald Trump, takket være hans veldig sterke stilling blant republikanere, løper fra Joe Biden på nesten alle meningsmålinger.

Ytre høyres framvekst er et resultat av sentrumspartienes nederlag både på høyre- og venstresiden. Deres svar på finanskrisa i 2007-2009 var en innstrammingspolitikk som rammet vanlige arbeidere. For eksempel, i Hellas lå BNP pr. innbygger på $22,314 i 2023, altså mye lavere enn $31,902 der det lå i 2008. Lønningene har siden det blitt ytterligere svekket av inflasjon forårsaket av pandemien og krigen i Ukraina. Dette har banet vei for ytre høyres demagogiske fordømmelse av «elitene» eller «kasten». De blir også hjulpet av at de, med skam å melde, ofte er de eneste partiene som kritiserer NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina.

Folks rettmessige sinne over forverring i levekår etter finanskrisa, forsøker ytre høyre å rette mot innvandrere og flyktninger, selv om disse gruppene er de hardest rammede ofrene for den omfattende krisen systemet nå er fanget i. Det er for eksempel anslått at de imperialistiske krigene drevet fram av USA og deres allierte for å opprettholde sin dominans i Midt-Østen, har drevet minst 38 millioner mennesker på flukt. Det pågående folkemordet, ledet av Israels Netanyahu-regjering, har som mål å fordrive palestinerne fra Gaza. Hvis de fordrevne vil søke tilflukt i Europa, vil de møte utestengelse og trakassering. 600 flyktninger ble druknet i et skipsvrak i Middelhavet nær Hellas da båten deres havarerte etter å ha blitt jaget vekk av den greske kystvakten.

 Ytre høyre har blitt kraftig styrket ved at tradisjonelle regjeringspartier har kommet dem i møte gjennom en stadig strengere innvandringskontroll, og gjennom angrep på borgerrettigheter og økende undertrykkelse. Rishi Sunaks mislykkede Tory-regjering i England prøver desperat å stoppe båtene som krysser den engelske kanal, mens Europa-parlamentet stemmer gjennom nye innvandringsfiendtlige lover, og gjør på den måten politikken til «Festning Europa» enda mer uspiselig. Islamofobi ble en gang skapt for å rettferdiggjøre Vestens imperialistiske felttog i Midt-Østen, men har siden blitt adoptert og videreutviklet av ytre høyre. Det ondskapsfulle muslimhatet ytre høyre prediker, har de tradisjonelle partiene tatt inn i stuevarmen. Ytre høyres islamofobi leder dem til å støtte Israel samtidig som de spiller på antisemittiske strenger. Regjeringspartier gir dem næring når de stempler Israelkritikk som antisemittisk, især når den målbæres av muslimer eller anti-sionistiske jøder.

Ytre høyre og den bredere rasistiske offensiven må bekjempes nådeløst og i størst mulig skala. Siden deres største seire har kommet gjennom valg, må de utfordres der også. Men ikke ved å støtte sentrum-venstrepartier som både presser på med nyliberal politikk og dessuten oppmuntrer ytre høyre og deres bruk av innvandringsfiendtlig retorikk for å utfordre denne politikken. I kommende valg, for eksempel på Europa-parlamentet, oppfordrer vi til å stemme på kandidater som setter seg imot innstrammingspolitikk, rasisme og krig, og i stedet bygger solidaritet med det palestinske folket.

 Men en mye viktigere arena enn valgene, er kampene på gata og på arbeidsplassene. Vi kjemper for å mobilisere massene i opposisjon mot organiserte fascister, søke fellesskap med våre fagforeningskamerater, med politiske organisasjoner på venstresida og med andre interesseorganisasjoner for å stoppe fascistiske angrep og demonstrasjoner. Vi vil bygge en bredest mulig massemobilisering som favner alle som er mot rasisme og støtter solidaritet med innvandrere og flyktninger.

 Rasismens og fascismens røtter ligger dypt i det kapitalistiske systemet, og dets kriser gir næring til ytre høyres vekst. Vår tendens sloss for den internasjonale sosialistiske revolusjonen som er nødvendig for at verden skal kvitte seg med kapitalismen og all den elendighet den bringer med seg, og å skape rettferdighet for alle gjennom et virkelig demokrati styrt nedenfra. Solidaritetsbevegelsen for Palestina, representert ved de inspirerende studentprotestene i USA, peker ut retningen for den slags anti-imperialistiske og antirasistiske venstreside vi må skape.

The Coordination of the International Socialist Tendency          2. mai 2024

Denne våren legger regjeringen fram sin langtidsplan for Forsvaret. Statsministeren varsler de største bevilgningene til forsvaret siden 2. verdenskrig. Siden Støre-regjeringen kom til makten har forsvarsbudsjettet økt med førti prosent. Regjeringens mål er at Norge skal nå NATOs 2-prosentmål innen 2026. I tråd med anbefalingene til Forsvarskommisjonen legger regjeringen opp til et bredt forsvarsforlik som vi mener partiene til venstre for Ap burde stå imot. Men dessverre er det full enighet på Stortinget om at en massiv militær opprustning er nødvendig. 

 Rødt og SV sin politikk er i beste fall motsetningsfylt.  Begge støttet de to siste årenes økninger i forsvarsbudsjettet, Rødt endog med noen hundre millioner på toppen av det igjen i sitt siste alternative budsjett. Rødts prinsipprogram sier at partiet “deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen”, men det er vanskelig å se hvordan partiet jobber for nedrustning. Partiets forsvarsplan fra 2023 går inn for milliardbevilgninger til militæret, og har ikke satt tak for forsvarsbevilgninger ved inngåelse av et forsvarsforlik.

 SVs politikk henger heller ikke sammen. I prinsipprogrammet står det: “Dessverre preges verden i dag av en overdreven tro på militærmakt som løsning på problemer. Det bidrar til opprustning, militære intervensjoner og eskalerende stormaktsrivalisering. (...) Norge bør i stedet jobbe for gjensidig avmilitarisering og nedrustning, konfliktløsning og fredsarbeid. Krig er menneskefiendtlig og miljøskadelig.” Likevel ga partiet i 2023 tilslutning til norsk medlemskap i NATO - den fremste pådriveren for global opprustning. 

Forsvarskommisjonen skriver i sin rapport: “Selv om svensk og finsk NATO-medlemskap gir store muligheter, vil Norge aldri kunne forsvare seg alene eller kun sammen med våre nordiske naboer.” Gitt at et sterkt konvensjonelt militærapparat er det som gir trygghet, har venstresida et umulig valg: godta en pakt med djevelen, eller gå inn for å stå alene. SV har valgt første alternativ, i håp om å omvende djevelen. Rødts ståsted er en uløselig logisk brist, hvor opprustning skal skape grunnlag for uavhengighet av NATO, samtidig som et opprustet uavhengig forsvar uansett ikke vil være tilstrekkelig. Resultatet blir en streben etter å bygge det størst mulige sandslottet i fjæra. 

Vi mener at eneste vei ut av disse håpløse motsetningene er å bryte med logikken som sier at opprustning skaper trygghet. Venstresida bør se til klassesolidariteten på tvers av landegrensene, og kaste illusjonene om at den norske staten er mer på lag med arbeiderklassen enn andre kapitalistiske stater. Også vår stat forvalter et irrasjonelt og urettferdig kapitalistisk system. Statsmakt og kapitalmakt går hånd i hånd: Opprustningen skjer i nært samarbeid mellom den norske staten og delvis statseide selskaper som Nammo og Kongsberggruppen, som tjener rått på Ukraina-krigen og det økte spenningsnivået i verden. Samtidig er det godt dokumentert at våpen og våpendeler fra disse selskapene havner i Israel og brukes i et mulig folkemord på palestinere. 

Opprustning er en alvorlig trussel mot klima og miljø. Mens verden står på randen av økologisk kollaps og dødstallene stiger på Gaza og i Ukraina, velger norske politikere å investere enorme summer i mer ødeleggelse. Opprustning går dessuten på bekostning av kampen mot den økende fattigdommen, både i Norge og i verden ellers. 

 Det solidariske og internasjonalistiske svaret på rustningsvanviddet er å stille krav om nedrustning i eget land, der vi har størst påvirkningskraft, og samtidig alliere oss med sosiale bevegelser for å oppnå det samme i andre land. 

Fremfor å dilte etter andre partier burde Rødt og SV følge eksempelet til sosialister som Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og andre anti-militarister som ved første verdenskrig argumenterte mot militarisering og krigsrop da venstresiden ellers fulgte med strømmen. Resolusjonen fra årets Trondheimskonferanse, det viktigste møtestedet for den radikale delen av fagbevegelsen, peker en helt annen vei enn venstresidens partier. Den bygger på en antimilitaristisk tradisjon og slår fast at fagbevegelsen historisk sett har vært en fredsbevegelse. Videre heter det: “Ingen land har egentlig råd til å bruke tusenvis av milliarder til nye våpen. Veien fram er nedrustning ut fra prinsippet om felles sikkerhet, internasjonale menneskerettigheter og folks rett til å velge sin egen utviklingsvei. Nasjonalt forsvar er nødvendig, men norsk politikk i alle fora må være å si nei til, og ikke delta i, en ny opprustning.” Dette står i direkte motsetning til Støres formaninger om at opprustning skaper trygghet. 

Partiene på venstresida bør omfavne resolusjonen. Som medlemmer i Rødt oppfordrer vi flertallet i partiet å følge denne linjen, og vi tillater oss å si det samme til SV og antimilitarister på venstresiden for øvrig. Rødt Bergen har allerede fulgt opp med et årsmøtevedtak om nedrustning, og LO i Oslo har vedtatt 1.mai-parolen «Nei til atomvåpen, stopp rustningsvanviddet». Kravet om nedrustning må stilles i samarbeid med utenomparlamentariske bevegelser, som miljø- og fagbevegelsen. Vi trenger en folkelig mobilisering for nedrustning. Bare ved å bygge fredsbevegelsen nedenfra, på et internasjonalistisk grunnlag, kan vi for alvor utfordre NATO-doktrinen om at våpen er veien til fred.   

 Olav Gjøystdal, medlem Rødt Oslo

 Odd Arild Viste, medlem Rødt Bergen

 Mariette Lobo, medlem sentralstyret i Rødt

 En forkortet versjon av teksten sto på trykk i Klassekampen 6.4.2024

Tale av Naomi Klein ved «Emergency Seder» i New Yorks gater, påsken 2024.

“Jeg har gått og tenkt på Moses og hans raseri da han kom ned fra fjellet og fant israelittene dansende rundt gullkalven.

Økofeministen i meg har aldri vært helt komfortabel med denne historien: Hva slags Gud er sjalu på dyr? Hva slags Gud vil tviholde på ha all jordens hellighet for seg selv?

Men det finnes en mindre bokstavelig måte å tolke denne historien. Den handler om avgudsdyrkning. Om menneskets tendens til å tilbe det profane og glitrende, og søke seg mot det ubetydelige og materielle i stedet for det store og abstrakte.

Det jeg vil fortelle dere i kveld på denne revolusjonære og historiske Seder (jødisk påskefestmåltid), er at alt for mange av vårt folk på ny tilber en avgud. De er henrykt av det. Beruset av det. Vanhelliget av det.

Denne avguden kalles Sionisme.

Det er en avgud som tar våre mest grunnleggende bibelhistorier om rettferdighet og frigjøring fra slaveri, historiene om utferden fra Egypt, og forvandler dem til brutale våpen for kolonialt landtyveri, veikart for etnisk rensning og folkemord.

Det er en avgud som har tatt den abstrakte ideen om det lovede land, en metafor for menneskelig frigjøring som har reist gjennom mange trosretninger til alle verdens hjørner, og våget å forvandle den til en kontrakt for en militaristisk etnostat.

Den politiske sionismens versjon av frigjøring er i seg selv gudløs. Fra begynnelsen har den krevet en masseutdrivelse av palestinere fra deres hjem og arvede land kjent som Nakba.

Fra begynnelsen av har den vært i krig med drømmen om frigjøring. På en Seder er det verdt å huske på at dette inkluderer drømmer om frihet og selvbestemmelse også for det egyptiske folket. Sionismens avgud knytter israelsk trygghet til egyptisk diktatur og klientstater.

Fra begynnelsen har den skapt en uskjønn form for frihet som betrakter palestinske barn ikke som mennesker, men som demografiske trusler. Ikke langt unna hvordan Farao i Mosebøkene fryktet den voksende israelittiske befolkningen, og dermed beordret drap på deres sønner.

Sionismen har bragt oss til katastrofen vi nå står i, og det er på tide at vi sier det tydelig: Den har alltid ledet oss i denne retningen.

Det er en avgud som har ledet alt for mange av oss inn på en dypt umoralsk sti, og som nå får dem til å prøve å rettferdiggjøre sine brudd på grunnleggende bud: Du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele. Du skal ikke begjære.

Det er en avgud som setter likhetstegn mellom jødisk frihet og klasebomber som dreper og lemlester palestinske barn.

Sionisme er en avgud som har forrådt alle jødiske verdier, inkludert verdien vi setter i undring, en praksis som er innbakt i en Seder gjennom de fire spørsmålene som stilles av det yngste barnet.  

Inkludert kjærligheten vi som folk har for tekst og for utdannelse.

I dag rettferdiggjør denne avguden bombing av alle universiteter i Gaza, ødeleggelsen av talløse skoler, av arkiver, av trykkerier, drap på hundrevis av akademikere, på journalister, på diktere. Det er dette palestinere kaller «scholasticide», utslettelsen av utdannelsens grunnpilarer.

Samtidig, her i denne byen, roper universitetene på politiet og barrikaderer seg mot den alvorlige trusselen deres egne studenter utgjør, i det de stiller grunnleggende spørsmål som: Hvordan kan du tro på noe i det hele tatt, og minst av alt oss, når du utruster, investerer i og samarbeider om dette folkemordet?

Sionismens avgud har alt for lenge fått lov til å vokse ukontrollert.

Så i dag sier vi: Det slutter her.

Vår jødedom kan ikke beskyttes av den statens voldsomme militærapparat, for alt det militæret gjør er å så sorg og høste hat. Inkludert hat mot oss som jøder.

Vår jødedom er ikke truet av folk som hever sine stemmer i solidaritet med Palestina på tvers av skillelinjer som rase, etnisitet, funksjonsdyktighet, kjønnsidentitet og generasjoner.

Vår jødedom er én av de stemmene og vet at i det koret ligger både vår trygghet og vår kollektive frigjøring.

Vår jødedom er den som springer ut av en seder: Å samles i en seremoni for å dele mat og vin med våre kjære og likeledes med fremmede, ritualet som er iboende flyttbart, lett nok til å bære på ryggen, som ikke krever noe mer enn hverandre, ingen vegger, ingen templer, ingen rabbi, men som har en rolle for alle, også, eller især, det yngste barnet. En seder er en diaspora-teknologi, hvis det noensinne fantes noe slikt, laget for kollektiv sorg, kontemplasjon, undring, mimring og gjenoppliving av den revolusjonære ånden.

Så se deg rundt. Dette, her, er vår jødedom. Mens vannet stiger og skoger brenner og alt er usikkert, ber vi ved alteret om solidaritet og gjensidig hjelp, samme hva det koster.

Vi verken trenger eller ønsker sionismens avgud. Vi vil ha frihet fra prosjektet som begår folkemord i vårt navn. Frihet fra en ideologi som ikke har noen plan for fred, men som forhandler med morderiske, teokratiske oljenabostater mens de selger drapsrobot-teknologi til verden.

Vi søker å frigjøre jødedomen fra en etnostat som lar jødene leve i årelang frykt, som lar våre barn være redde, som vil ha oss til å tro at verden er imot oss slik at vi strømmer til dens festning og dens jernkuppel, eller i det minste lar våpnene og pengene strømme.

Slik er avguden.

Og det er ikke bare Netanyahu, det er den verden han skapte og som skapte ham, det er Sionismen.

Hva er vi? Vi, i disse gatene gjennom måneder, er eksodus, utferden fra Sionismen.

Og til alle Chuck Schumere i verden, vi sier ikke «Let our people go».

Vi sier: Vi har allerede reist. Og barna dine? De er med oss nå.”

Naomi Klein er spaltist og skribent i Guardian US. Hun er professor i klimarett og meddirektør i Centre for Climate Justice ved the University of British Columbia.